Plutselig har det gått et kvart århundre: Bandagistkjeden fyller nå 25 år, det samme gjør bladet Livskvalitet. Velkommen til de 25 neste, sier administrerende direktør Markus C. Løveid.

– Det er hevet over enhver tvil at bandagistene i Norge setter brukeren først, ofte også foran sin egen fritid. Mange av utøverne er svært idealistiske. De ser faget som et kall, sier Markus C. Løveid. Siden 2000 har han, i egenskap av administrerende direktør, også vært Livskvalitets ansvarlige redaktør. I dag står over 200 helsearbeidere i 50 butikker landet over klare til å hjelpe. Du trenger ikke å gå i butikken en gang. Brukerne kan hente e-resept på www.banda.no og bestille sine blåreseptvarer i sin lokale nettbutikk. Disse butikkene har også en stor katalog av helserelaterte produkter, alt fra Tempur madrasser, ortoser, kompresjonsstrømper, angoratekstiler og såler – i tillegg til et stort utvalg reseptbelagt medisinsk forbruksmateriell og hjelpemidler. Men fortsatt vet storsamfunnet lite om hva en bandagist er eller gjør.

Administrerende direktør i Banda Markus C. Løveid 

De første bandagistene

Bandagistenes historie skriver seg like langt tilbake som legekunstens. Og utfordringen har hele tida vært den samme: Hvis et menneske plages med skade eller sykdom, hvordan kan fysiske hjelpemidler gjøre at hverdagen blir enklere å bære? 

Sagaene fra vikingtida forteller om menn med trebein. Hos aztekerne, kineserne og de gamle egypterne er det registrert amputasjoner, med påfølgende bruk av skinner og proteser. Kniv- og våpensmeder ble ofte tilkalt når hjelpemidler trengtes. 

På 1800-tallet begynte kirurgiske instrumentmakere å gjøre seg gjeldende. Den tyske bandagisten Margrethe Karoline Eichler ble kjent for å lage kunstige hender av blikk. Hun gikk vitenskapelig til verks og i 1832 satte hun opp retningslinjer for hvordan kunstige bein skulle lages. Prinsippene hennes var så gode at de ble brukt de neste 50 årene.  

Flytende yrkesoverganger                                                                                                                            

Overgangene var en gang flytende mellom lege, håndverker, instrumentmaker og det vi i dag kjenner som bandagist og ortoped. 

I Norge samlet yrkesutøverne seg etter hvert i «Kirurgisk instrumentmakerlaug». Det ble opprettet i 1916. Lauget ble en forløper for Ortopediingeniørforeningen, stiftet i 1971.

Vender vi blikket bakover i tid, ser vi at faget tiltrakk seg mange interessante personligheter før det var snakk om noen laugsdannelser. 

I et fornøyelig historiehefte forfattet av Erling P. Bøckmann kan du lese om hvordan de som regnet seg som bandagister i Danmark allerede på 1800-tallet prøvde å løsrive seg fra instrumentmakerne, ikke minst en tysk kunstdreier ved navn Camillus Nytorp. Han gjorde det strålende, takket være lån fra kongen, vennskapelig kontakt med legestanden og han var økonomisk godt hjulpet av protesene han laget til krigsinvalider under den pågående treårskrigen. Han ble kort sagt en bremsekloss for alle andre. 

Felte egne protese-trær 

Heftet bruker også spalteplass på Gudmund Konglevoll i Nittedal, som i mellomkrigstida skaffet seg ry som protesemaker. Skulle det leveres en fotprotese, startet det med at han brukte lindetrær han selv hadde funnet i skogen og felt. Han boret trærne i margen slik at de ikke skulle sprekke, og forsterket protesene utvendig med kalveskinn. I god bandagistånd ble pasientene – blant dem flere anleggsarbeidere som var blitt kvestet i gruvene i Sør-Varanger – innlosjert hjemme hos Konglevoll mens tilpasningen foregikk.

Bladet Livskvalitet

Før het bladet Bandagisten. Det skiftet navn da 2014 gikk over i 2015. Kundene fant det samme bladet som før i stativet hos Bandas mange medlemsbutikker, men nå under navnet Livskvalitet. Slik markerte Banda-kjeden det som hadde vært et faktum fra start: At virksomheten først og fremst handler om dem som skal hjelpes, ikke hjelperne.

Fortsatt ukjent for mange

Uansett hvor spennende historien har vært: «Bandagist» er forblitt en ukjent yrkesbetegnelse. Helt fra første utgave av Bandagisten har den lille redaksjonen prøvd å bøte på det. 

Bladets første redaktør var Jon Helge Nesheim. I et intervju i samband med 15-årsdagen for bladet la han vekt på at bandagistene tilbyr en rekke produkter «som helsevesenet ikke er flinke nok til å anbefale». 

Etterfølgeren var Lars Hodne fra Sandnes. Han var utdannet farmasøyt, og hadde fram til da drevet bandagistforeningen Samarit. Derimot hadde han aldri satt sine bein i verken en redaksjon eller et trykkeri. Men en ting sto klart for ham: Bladet skulle ikke være fullt av sykdom og elendighet. «Livet har mange fasetter. Det ønsket jeg at bladet skulle gjenspeile. Derfor hadde vi gjerne med noen solskinnshistorier.»

EØS skulle ikke være «fritt fram»

Hodne var svært opptatt av at EØS-avtalens åpning for salg av reseptfrie legemidler ikke skulle føre til et «fritt fram» for ethvert supermarked som ville selge slike varer. I den første lederartikkelen sin påpekte han at bandagistforretningene var en tryggere salgskanal – med kvalifiserte syke- og hjelpepleiere som var vant til å håndtere slike produkter. 

På reise med Bandagisten

Høsten 2000 overtok Signe Winther redaktørkrakken. På den satt hun helst ikke lenge av gangen: Bladet ble krydret med reisereportasjer fra Sydpolen til Svalbard, Grønland og Orknøyene. 

En av artiklene bar en tittel som på mange vis uttrykker bandagistens hovedmål med arbeidet, nemlig at avhengighet av hjelpemidler ikke skal være noe hinder for det gode liv: «Med sekk på ryggen og pose på magen» handlet om den unge kvinnen som brukte to år av livet sitt på pilegrimsvandring til Santiago de Compostela, helt nordvest i Spania. «Det er mye positiv helse i å gjøre noe vi har lyst til», fastslo Winther. 

Bladet har tatt opp alle slags temaer. Noen berører fag, andre livsstil.

Kundene i Banda-butikkene har følgelig kunnet ta med seg godt lesestoff om stomisykepleierens hverdag, hjemlevering av varer, lese intervju med Oddvar Brå eller sette seg bedre inn i brødbaking, behandlingsreiser, tuberkulose og hagebrukets legende kraft. 

Kvinner er grunnfjellet

Grunnfjellet i Banda er de kvinnelige bandagistene. Bare noen få er menn. 

– Medlemsmassen vår er stort sett sykepleiere som har etablert sine egne forretninger. Mange av dem startet bandagistkarrieren med at de følte på utilstrekkelighet i jobben som offentlig ansatt. De mente at de kunne gi mer. Det har de fått anledning til som bandagister, sier Markus Løveid. 

– Hva har Banda lykkes med, og hvor er det fortsatt en vei å gå?

– Fremdeles er vi for lite kjent utad. Det gjelder både Banda og bransjen som sådan. Vi har ikke lykkes med å få ut budskapet om at vi eksisterer, iallfall ikke til alle vi
ønsker å nå. Derimot har vi lykkes med å bli tatt seriøst av myndighetene. Vi blir tatt med på høringer og i styringsgrupper. Vi sitter i flere prosjekter i departement og direktorat, for å utvikle framtida. Myndighetene ser at vi er den eneste lille konkurrenten til apotekene. Samtidig jobber vi mye sammen med Apotekerforeningen, der vi har fellesinteresser. Da bytter jeg hatt og er leder av et bransjeorgan, ikke av Banda-kjeden som sådan.

Profesjonskrav kan komme

 – Hva ser du når du kikker i krystallkula? 

 – Jeg blir ikke overrasket om det i framtida settes et profesjonskrav for å være bandagist. Det bør ikke bekymre noen av medlemmene våre. I de fleste tilfeller er de allerede godt kvalifisert gjennom utdannelse og praksis.

Jeg pleier å si det slik: «Hva er enklest, er det å lære opp en selger i sykepleieartikler eller å lære en sykepleier å selge?» To faktorer preger, og vil i all framtid prege denne bransjen: tett menneskelig kontakt og stor kompetanse.

Teknologi løser flere problemer

Teknologisk vil også mye skje, tror Løveid.

– Vi ser allerede at markedet endres, det blir for eksempel færre brystproteser fordi flere får rekonstruksjon av bryst. Vi tror og håper at det samme gjelder for stomi, ved at flere får reservoar innvendig i kroppen. Uansett vil vi trenge bandagister, som kan samarbeide tett med brukere, hjemmesykepleie og sykehus for å tilpasse de beste løsningene. Det er ikke minst bandagistenes fortjeneste at mange mennesker i dag lever helt normale liv, nettopp fordi det er så høy standard både på tjenester og utstyr i Norge. I mange andre land er for eksempel stomi ensbetydende med at du ikke lenger kan delta i arbeidslivet. 

Napoleon Bonaparte (1769–1821). Den franske keiseren, ryktes å ha hatt stomi. I mange skildringer av ham, kan han sees å holde sin høyre hånd over magen,
antatt å være en måte å holde på stomiposen av en geiteblære. Foto: iStock

Markus C. Løveid peker på at Banda-kjeden ikke har like store økonomiske ressurser som mange apotek.

– Men vi satser på dybdekunnskap, og på å ha tid til brukeren. Vi representerer en mye mer personlig kontakt med dem som skal ha produktene våre. Det gjelder like mye selv om mange nå velger å handle via Bandas nettbutikk www.banda.no. Brukerne har vært i dialog med bandagisten på forhånd – men nå er det mye enklere å få tak i varene når bruken først er klarlagt.

Friheten til å velge må bevares

– Hva i bandagistbransjen bør forbli som det er?

Et viktig moment er at bandagisten får beholde friheten til å finne fram til de løsningene som passer pasienten best. Leger har ikke kompetanse nok til å bestemme hvilke produkter som skal brukes. Prinsippet bør fortsatt være at legen skriver ut resepten når det gjelder inkontinens og stomi, men at det er brukeren og bandagisten som sammen finner ut hvilke produkter som i hvert tilfelle er best. Som alle bandagister vet: Mennesker er ingen standardvare.

Dette blogginnlegget bygger på en artikkel i Livskvalitet nr 1/2020 skrevet av Lars Aarønæs.