Bladet Livskvalitet
Før het bladet Bandagisten. Det skiftet navn da 2014 gikk over i 2015. Kundene fant det samme bladet som før i stativet hos Bandas mange medlemsbutikker, men nå under navnet Livskvalitet. Slik markerte Banda-kjeden det som hadde vært et faktum fra start: At virksomheten først og fremst handler om dem som skal hjelpes, ikke hjelperne.
Fortsatt ukjent for mange
Uansett hvor spennende historien har vært: «Bandagist» er forblitt en ukjent yrkesbetegnelse. Helt fra første utgave av Bandagisten har den lille redaksjonen prøvd å bøte på det.
Bladets første redaktør var Jon Helge Nesheim. I et intervju i samband med 15-årsdagen for bladet la han vekt på at bandagistene tilbyr en rekke produkter «som helsevesenet ikke er flinke nok til å anbefale».
Etterfølgeren var Lars Hodne fra Sandnes. Han var utdannet farmasøyt, og hadde fram til da drevet bandagistforeningen Samarit. Derimot hadde han aldri satt sine bein i verken en redaksjon eller et trykkeri. Men en ting sto klart for ham: Bladet skulle ikke være fullt av sykdom og elendighet. «Livet har mange fasetter. Det ønsket jeg at bladet skulle gjenspeile. Derfor hadde vi gjerne med noen solskinnshistorier.»
EØS skulle ikke være «fritt fram»
Hodne var svært opptatt av at EØS-avtalens åpning for salg av reseptfrie legemidler ikke skulle føre til et «fritt fram» for ethvert supermarked som ville selge slike varer. I den første lederartikkelen sin påpekte han at bandagistforretningene var en tryggere salgskanal – med kvalifiserte syke- og hjelpepleiere som var vant til å håndtere slike produkter.
På reise med Bandagisten
Høsten 2000 overtok Signe Winther redaktørkrakken. På den satt hun helst ikke lenge av gangen: Bladet ble krydret med reisereportasjer fra Sydpolen til Svalbard, Grønland og Orknøyene.
En av artiklene bar en tittel som på mange vis uttrykker bandagistens hovedmål med arbeidet, nemlig at avhengighet av hjelpemidler ikke skal være noe hinder for det gode liv: «Med sekk på ryggen og pose på magen» handlet om den unge kvinnen som brukte to år av livet sitt på pilegrimsvandring til Santiago de Compostela, helt nordvest i Spania. «Det er mye positiv helse i å gjøre noe vi har lyst til», fastslo Winther.
Bladet har tatt opp alle slags temaer. Noen berører fag, andre livsstil.
Kundene i Banda-butikkene har følgelig kunnet ta med seg godt lesestoff om stomisykepleierens hverdag, hjemlevering av varer, lese intervju med Oddvar Brå eller sette seg bedre inn i brødbaking, behandlingsreiser, tuberkulose og hagebrukets legende kraft.
Kvinner er grunnfjellet
Grunnfjellet i Banda er de kvinnelige bandagistene. Bare noen få er menn.
– Medlemsmassen vår er stort sett sykepleiere som har etablert sine egne forretninger. Mange av dem startet bandagistkarrieren med at de følte på utilstrekkelighet i jobben som offentlig ansatt. De mente at de kunne gi mer. Det har de fått anledning til som bandagister, sier Markus Løveid.
– Hva har Banda lykkes med, og hvor er det fortsatt en vei å gå?
– Fremdeles er vi for lite kjent utad. Det gjelder både Banda og bransjen som sådan. Vi har ikke lykkes med å få ut budskapet om at vi eksisterer, iallfall ikke til alle vi
ønsker å nå. Derimot har vi lykkes med å bli tatt seriøst av myndighetene. Vi blir tatt med på høringer og i styringsgrupper. Vi sitter i flere prosjekter i departement og direktorat, for å utvikle framtida. Myndighetene ser at vi er den eneste lille konkurrenten til apotekene. Samtidig jobber vi mye sammen med Apotekerforeningen, der vi har fellesinteresser. Da bytter jeg hatt og er leder av et bransjeorgan, ikke av Banda-kjeden som sådan.